Hvor ble det av puppene dine?

Del 1

Foto: minmote.no

Det er mange kvinner som sender meg mailer om pupper og slik har det vært i mange år. På mange måter føles det som om jeg er en puppetalskvinne i manges øyne. Mange spør meg om mine erfaringer rundt det å fjerne silikonen både i forhold til der fysiske, men også det mentale aspektet.

Da jeg første gangen valgte å ta silikon var jeg 16 år. Som 12 åring var jeg uheldig og ble utsatt for en gruppevoldtekt som jeg skriver om i boken min «Bra Nok!». Dette var selvfølgelig en opplevelse som gjorde meg veldig redd og usikker. Jeg fikk store problemer med å stole på mennesker og spesielt menn. Det er noe jeg har slitt med helt til den dag i dag når jeg er 34 år.

Min reaksjon på denne traumatiske opplevelsen ble å forsøke å ta kontroll og å få makt over menn framfor å la meg undertrykke og derfor letet jeg etter et forbilde jeg kunne se opp til. Pamela Anderson var mitt idol den gangen da Baywatch gikk på TV og den sterkeste kvinnen jeg da visste om. Hun var alle menns drømmedame. Vel, hvertfall i mine øyne;) Og jeg tenkte at bare jeg ble som henne ville mitt liv bli perfekt.

Jeg følte jeg hadde pærefasong siden jeg hadde brede hofter og små pupper. Skulle jeg bli som Pamela Anderson måtte jeg legge meg under kniven og gjøre en brystforstørrelse. Min mor ønsket ikke skrive under da jeg var 16 år. 19 år var jeg gammel nok og jeg hadde jobbet dag og natt på Lundeby bokbinderi for å spare nok penger til operasjonen. Jeg hadde bestemt meg og ingen kunne ikke stoppe meg. Dette var viktig for meg. Jeg skulle ikke la meg trykke ned. Tvert imot ble mitt fokus opp og fram for enhver pris.

Jeg nådde målet mitt og ble Norges svar på Pamela Anderson og havnet på mest sexy lister for bladet FHM i både Norge og utlandet samtidig som jeg fikk en hit med låten «My Boobs are okay» i Norge og flere land. Tror du at dette gjorde meg lykkelig?

( Fortsettelse følger i nytt innlegg. Del 2..)