Vær stolt av deg selv, men vis deg for all del ikke fram..

Foto: Morten Bendiksen / Her og Nå

Det å stikke hodet sitt fram i Norges land kan få konsekvenser. Jeg var unorsk og sprengte grenser. Jeg gikk selv over mine egne grenser og eide ikke sperrer. Impulskontrollen var ikke eksisterende og alt jeg ville var å bli likt. Når jeg ser tilbake på livet mitt ser jeg at alt jeg ønsket var å oppleve lykke. Selvfølelsen var lav og jeg var absolut ikke forberedt på hva det ville si å være en offentlig person. Det er ikke akkurat et kurs man kan gå for å forberede seg på. Mange opplevde meg som frittalende og det var tidvis provoserende for mange. Jeg ble jo dessuten instruert i å si ting for å provosere mest mulig. Siden jeg ikke kunne noen ting om strategisk mediakommunikasjon valgte jeg stole på rådgiverne jeg den gangen hadde og gjorde som jeg fikk beskjed om. Selv var jeg naiv og godtroende og trodde det beste om folk på tross av at jeg hadde hatt opplevelser i livet som gjorde at jeg samtidig slet med å stole på folk. Ja, jeg var rimelig forvirra den tiden!

På et tidspunkt var det veldig mange som skulle mene noe om meg og det var ikke bare positive kommentarer.  Samtidig opplevde jeg å bli seksuelt trakkasert i mange ulike settinger både via email og i livet generelt. Jeg ønsket å inngå samarbeider med produsenter og regissører og jobbe , men altfor ofte møtte jeg på mannlige sjefer som ønsket helt andre ting enn å ta meg på alvor og å gjøre profesjonelle samarbeid. Det var kvalmt å se menn som forsøkte bruke sine posisjoner for å få seg et ligg. Jeg ble oppgitt og skuffet over hvordan ting viste seg å fungere i showbiz. 

Med den usikkerheten jeg hadde inni meg innså jeg at jeg var nødt til å stikke hull på den bimbobobla jeg hadde forviklet meg inni og komme meg videre i livet. Jeg ønsket ikke å være noens leketøy.  Jeg måtte rive ned det jeg hadde bygget opp og jeg startet fra bunnen og bygget meg opp på nytt fra innsiden. Det var viktig å finne mine kjerneverdier og bygge videre på de. Jeg startet en lang prosess med å stille meg selv spørsmål og å bli kjent med mitt indre.

Jeg var fortsatt opptatt av å bli likt og jeg følte ikke jeg passet inn med de gigastore silikonpuppene. De var i veien for meg. Første skritt i endringsprosessen var da å ofre mine levebrød. Jeg ønsket å bli akseptert og respektert som menneske.  Det jeg ikke hadde innsett var jo at jeg først måtte akseptere meg selv, men det skulle vise seg å ta tid før jeg forstod det. Når jeg ser tilbake ser jeg at grunnen til at jeg fjernet silikonen var pga jeg følte meg nedtrykt, mobbet og ikke respektert for den jeg var. Var det fordi jeg var annerledes? Tok jeg for mye plass? 

Jeg ble spurt om å delta i Skal vi danse og jeg husker at jeg var overbevist om at ingen ville se meg bak de gigastore melonene. Jeg opplevde ofte å bli forhåndsdømt som blond og dum og jeg var spent på om dette ville endre seg om jeg fjernet silikonen og derfor valgte jeg ta sjansen som et lite slags prosjekt. Samtidig ønsket jeg å vise at endringer er mulig og jeg ønsket at flere skulle få opp øynene og å slutte å dømme folk basert på utseendet. Jeg mener at alle mennesker fortjener respekt og at vi må slutte å sette folk i bås. Dette var mye av grunnen til at jeg fjernet silikonen og ga bånn gass for å vinne Skal vi danse i 2008. Selv var jeg livredd for at jeg ble kjedelig uten silikonpuppene og jeg var veldig usikker på hva det skulle bli av meg. Jeg ofret det trygge og kastet meg ut i det ukjente. Heldighvis fikk jeg støtte fra min mor som sa at «Om de ikke vil ha deg uten puppene kan det være det samme» <3

Mange har spurt meg om det fysiske i forhold til operasjonen ved å ta bort silikonpuppene og det sier seg jo selv at det blir en del ekstra hud og at puppene ikke akkurat står rett opp når du ligger på ryggen. Jeg husker jeg så ned på puppene etter operasjonen og det så ut som ballonger luften hadde gått ut av. Ikke pent med andre ord og langt fra sexy i mine øyne selv om jeg mener nå at det å være sexy har mer med attitude enn kroppslige detaljer å gjøre.  Det så vel mer ut som to skrukkete ballonger eller vrengte baklommer slik jeg hører en del kan få etter en del fødsler og amming. Jeg husker jeg ba kirurgen om å bandasjere de bort og så startet jeg en prosess med å akseptere meg selv som flatbrystet. Det var forsåvidt en lettelse å få fjernet ditt. På mange måter symboliserte det en ny start.

Jeg måtte lære å innse at jeg hadde andre egenskaper, øke min kunnskap og jeg måtte lære å kommunisere på en annen måte. Det var på tide å få flere bein å stå på. Jeg merket faktisk at mennesker snakket til meg på en annen måte. Jeg ble ikke like mye seksuelt trakkasert lenger, men jeg opplevde at jeg ble sett på som mer uskyldig.  Jeg savnet lenge puppene mine selv om dette er noe jeg har holdt for meg selv. Det var mange fordeler med store pupper også..

Jeg latet som om det ikke var noe problem å gå fra 1,2 kg pupp til flatbrød siden jeg ikke er så fan av sutring, men det var jo utfordrende psykisk og jeg må innrømme at jeg selv faktisk synes det er fint med silikonpupper. 

Personlig synes jeg det bør være opp til hver enkelt person hva man velger å gjøre og at ikke andre behøver å blande seg oppi slikt. Jeg fjernet de fordi jeg følte meg mobbet og fordi jeg ønsket å passe inn rett og slett! Janteloven tok knekken på meg.  Det var et forsøk på å være politisk korrekt, men det er ikke helt meg har jeg skjønt. Jeg trives bedre med å gjøre det jeg har lyst til uavhengig av hva alle andre måtte mene.
Meningen var at jeg skulle operere inn en mer normal størrelse når det hadde grodd etter et år, men jeg lærte meg å akseptere meg selv med små pupper, strammet de opp med styrketrening og for å være helt ærlig så har jeg lært meg å leve med de små. Samtidig har jeg ikke vært sterk nok til å takle alles meninger om en eventuell ny operasjon..

Foto: Jørgen Orlin