Gir Silikonpupper og lav fett% lykke..?

Del 2

Foto: VG

Foto: Pinterest 

I 2008 kom jeg til et vendepunkt i livet hvor jeg innså at jeg hadde fokusert altfor mye på status, utseendet og penger over for lang tid.  Alt jeg hadde hatt fokus på var å komme opp og fram. Det ga resultater, men jeg merket at den retningen livet mitt tok var ikke bra for meg. Jeg var i ferd med å spore skikkelig av.

Jeg tror grunnen til at jeg fikk dette fokuset var på grunn av den traumatiske hendelsen gruppevoldtekten jeg opplevde da jeg var 12 var. Denne  hendelsen endret livet mitt fullstendig og gjorde at jeg ble usikker og slet med å konsentrere meg på skolen. Jeg ble en rebel. Dette er nok mye av grunnen til at jeg ikke engang klarte fullføre videregående.  Jeg følte ikke jeg var verdt noenting og jeg var fortvilt over hva det skulle bli av meg. Helt ærlig forstod jeg virkelig ikke hva jeg gjorde på jorda og jeg var irritert på mine foreldre for at de hadde skapt meg. Jeg ba jo aldri om å komme hit!

Den traumatiske opplevelsen og ettervirkningene gjorde nok at jeg opplevde et stort ran på selvfølelsen og derfor fikk jeg et stort behov for ytre bekreftelser og det å bevise at jeg ikke lot meg trykke ned. Jeg opplevde et stort tomrom inni meg. Uansett hvor mye oppmerksomhet jeg fikk som suksessfull modell på mest sexy lister og som artist med hits og turneringer i flere andre land følte jeg aldri at jeg var bra nok og tomrommet ble bare større og større. Jeg husker spesielt godt da jeg satt i en stor kingsize seng på Hilton hotell i Nedeland etter å ha opptrådt på et av landets største TV show og koste meg alene med en hamburger. Jeg følte meg så ensom og alene.. Popstjerne livet var kanskje ikke slik jeg hadde forespeilet meg etter å ha lest de glansede sladderblademe jeg fikk av bestemor? 

Foto: NRK 

Jeg forsøkte å skape et perfekt ytre og en beskyttelsesmaske jeg kunne gjemme meg bak så ingen skulle oppdage mitt sanne meg som ikke var bra nok. Jeg følte jeg levde et dobbeltliv. Jeg hadde et management som ønsket at jeg skulle spille blond og dum hele tiden og etterhvert spilte jeg rollen så bra og mye at jeg selv begynte å tro jeg var dum. Jeg følte faktisk jeg ble dum av å både spille den rollen. Jeg klarte ikke skille mellom rollene og taklet ikke dobbeltlivet. Jeg ble rollen jeg spilte og klarte ikke skille mellom produktet og den jeg var. Jeg mistet meg selv helt og visste til slutt ikke hvem jeg var. Jeg opplevde å bli presset til å gjøre en hel haug av ting jeg ikke følte meg komfortabel med og jeg tråkket gjentatte ganger over mine verdier. Meningen var nok ikke å presse meg til å gjøre ting jeg ikke ønsket, men jeg hadde desverre ikke lært meg det magiske ordet nei. Dette var nok mye fordi jeg fryktet at jeg ville gå glipp av noe eller at de skulle velge noen andre enn meg om jeg ikke alltid smilte og sa ja. Derfor forsøkte jeg å smile og si ja hele tiden. Jeg levde aldri opp til mine egne forventninger om å se perfekt ut. Jeg hadde 1,2 kg silikonpupper, perfekt løshår og løsnegler. Under denne periooden Gikk jeg cardio 2 timer daglig, trente styrketrening med PT og gikk til beautysalonger flere ganger hver måned. Jeg ble aldri bra nok! Jeg sa heller aldri nei når noen spurte meg om noe da jeg var så opptatt av å bli likt at jeg sleit meg helt ut. Det gikk så langt at jeg ikke lenger hadde lyst til å leve.

Jeg hadde latt meg styre som en marionett av bakmenn og trodde ikke jeg klarte meg uten dem. Jeg var blitt avhengig av å bli fortalt hva jeg skulle si og gjøre som en fjernstyrt barbiedukke.  Jeg hadde helt glemt hvem jeg selv var og hvem jeg var. Hvem var jeg egentlig?  Og hvordan kunne jeg si fra meg ansvaret over mitt eget liv og la noen andre styre meg på den måten? Kanskje fordi jeg ikke følte jeg var verdt noenting uansett?

Jeg følte at alt skjedde så fort og jeg rakk ikke å få med meg alt som skjedde. Dessuten følte jeg at tempoet gikk utover kvaliteten og at jeg ikke lenger klarte å stå for det som ble leverte. Det ble for krevende for meg å skulle fronte noe jeg ikke kunne stå for og jeg innså at jeg var nødt til å sette på nødbremsen og å ta kontroll over mitt eget liv. Det var superskummelt og jeg var så redd.. Jeg var redd for å skuffe de som hadde brukt tid på å bygge opp karrieren min og jeg var redd  siden jeg ikke ante i hvilken retning livet mitt skulle gå. Jeg hadde jo ingen kunnskap og kunne ingenting!  

Men det jeg visste var at jeg ikke kunne fortsette i samme retning jeg var i ferd med å gå siden helsen min var i ferd med å gå til helvete. Jeg var nede i en sort dal og jeg så ingen mening med livet. Selv det å ha realisert barndomsdrømmen om å bli popstjerne hjalp ingenting..

Karrieren min var basert på et par silikonpupper på 1,2 kg. Det var levebrødene mine bokstavelig talt og alt jeg følte jeg hadde av verdi. Uten de følte jeg at jeg ville være verdiløs. Jeg følge at jeg var nødt til å søke innover i meg selv for å finne ut av hvem jeg innerst inne var. Hvem var jeg? Hva ville jeg? Når sist lyttet jeg til min egen magefølelse og levde mine egne verdier?

(Fortsettelse følger. Del 3 )