Updated on januar 23, 2018
La deg inspirere av Karianne i Bikiniakademiet!
Vår nydelege coach Lene og vår utrulig inspirerande teamvenninne Karianne i Bikiniakademiet var på God Morgen Norge i dag tidleg! Og gjett om eg blei inspirert!
Karianne tok ei heilomvending ein dag i 2014, etter at ho hadde spist ein heil heimelaga pizza og ein stor pose smågodt heilt aleine. Etter overvekt, bulimi, overspising og jojoslanking har ho no blitt personleg trenar med bikinifitness-scena i sikte om få veker. 50 kg ned i vekt på 2,5 år! Det går ikkje an å ikkje bli inspirert av denne dama her!
For at alle skal få det med seg, legger ut eg linken til opptaket her:
2 setningar som Karianne sa, kjente eg meg veldig igjen i, og kanskje fleire av dere føler det samme:
«Vendepunktet kom senere enn jeg skulle ønske at det kom.»
Vi skulle alle ønske at vi kunne tatt grep tidlegare, men det er aldri for seint! Få hjelp, ta grep, bare start!
«Se på deg selv. Dette her fortjener du ikke. Du fortjener så mye mer enn det.»
Så godt sagt. Vi fortjener å føle oss vel. Friske, sunne og glade. Vi fortjener meir.
Det er så mange som ikkje kjem i gang og som ikkje eingong tørr å gå inn på eit treningssenter, men som drømmer om og ønsker seg ei endring i livet. Karianne starta med ein personleg trenar 1 gong i veka. Deretter auka ho det med 2 timar i veka, og hadde egentrening i tillegg. Mi eiga reise starta og med PT-timar, så eg kjenner meg igjen i Karianne´s historie. Om du er usikker på treningssenter, øvelser, apparater, ja generelt usikker på trening, så er det akkurat det ein profesjonell PT kan hjelpe deg med. Du kjem iallefall i gang, og treng ikkje mange timar, før du kanskje tørr å prøve sjølv, og då har du eit program du kan følge, som du og PT-en allerede har gått gjennom og som du kan rimelig godt. Vi må uansett bare prøve og feile. Det gjør alle som har suksess i noko!
Tusen takk for di historie, Karianne, du inspirerer så mange der ute!
Skrevet av Anita Veberg.
Posted on mars 1, 2017
Hvorfor er det så vanskelig å vise sårbarhet?
I går hadde jeg en samtale med en nær venn av meg hvor han traff en nerve hos meg. Jeg har ved flere anledninger fått tilbakemelding på at jeg ikke slipper mennesker «inn» og jeg har forsøkt å forstå hvorfor. Jeg innså i dag at jeg slipper svært få mennesker inn og at det er få mennesker jeg viser alle sider av meg selv til. Dette er nok både positivt og negativt. Jeg har lenge hatt en følelse av at mange ser kun mine harde, tøffe maskuline sider og jeg har også fått tilbakemeldinger på dette. Jeg lurer også litt på om jeg selv har et feilaktig bilde av hvordan andre opplever meg sammenlignet med hvordan jeg selv opplever meg. Nå er jeg inne i en prosess hvor jeg jobber med å finne ut av dette.
Etter å ha sett litt nærmere på dette forstår jeg riktignok nå hvorfor folk skriver til meg daglig om hvor tøff, sterk og målbevisst jeg er. Det er jo mest de sidene jeg viser, så det kan jeg takke meg selv for. For å være ærlig faller det ikke naturlig for meg å vise sårbarhet og mine følsomme nære sider til alt og alle. Jeg opplever det som veldig privat samtidig som jeg liker å inspirere og å gjøre andre glad. Jeg ønsker kanskje ikke å bry folk om jeg har en dårlig dag?
Dette er noe jeg har fundert på den senere tiden og jeg har forsøkt å forstå hvorfor det er slik. Er dette for å beskytte meg selv? Jeg tror muligens at 15 år i media hvor jeg har både opplevd at mennesker jeg har stolt på har sladret om mitt kjærlighetsliv til pressen og jeg har opplevd sjalusi fordi jeg har gått mine egne veier kan ha satt sine spor? Eller kanksje det ikke er så vanlig å vise alle sider til alle? Etterhvert har jeg nok blitt mer selektiv med hvilke mennesker jeg stoler på og slipper inn i min indre sirkel. Trist, men sant. Ofte opplever jeg at mange skal «ha noe» av meg. Jeg liker å gi, men det er ikke alltid disse menneskene er så opptatt av å gi tilbake og da kan det bli en ubalanse som ikke nødvendighvis føles så bra. Selvfølgelig skal man gi fordi man ønsker det og jeg gir masse av meg selv. Desverre er ofte da risikoen at man kan bli tatt for gitt og bli «brukt». Opprinnelig er jeg egentlig superåpen og elsker å skravle med all slags mennesker. Hva skjedde?
Hvordan traff han en nerve hos meg? Den senere tiden har jeg fått høre om meg selv og at jeg er så businessminded, har høy arbeidskapasitet og er en som gjennomfører. Dette opplever mange som ganske så maskuline trekk. Jeg har trent mannlige ledere siden 2012. Har jeg blitt som de jeg omgåes? Det er tydelig at det er få som ser mine feminine sider. Min tidligere image var vel i største grad feminin. Har jeg nå dratt den for langt i motsatt retning?
Hvordan traff han en nerve hos meg?
Min venn berømte meg for at jeg er så omsorgsfull og at jeg gir så mye av meg selv. Det var alt som skulle til for at tårene rant nedover mitt kinn. Det betyr SÅ mye for meg å spre glede og å inspirere andre til et bedre liv og at han så det traff meg rett i hjertet. Han sa at trolig lever jeg fortsatt i troen på at mange ser meg som den jeg var og at jeg derfor fortsatt jobber kjempehardt med å bevise for meg selv at jeg faktisk er den jeg har blitt i dag. Endringer tar tid. En ting er fysiske endringer, men det mentale tar som regel litt lenger tid. Han sa at han ser hvor hardt jeg jobber og hvor mange mennesker jeg hjelper. Tårene bare rant nedover kinnet mitt og jeg klarte ikke å stoppe. Det er dette jeg lever for. Det er min misjon på jorda. Jeg kunne ikke leve uten å hjelpe. Selv når jeg har hatt det vondt selv har jeg dratt andre opp. Som han sa så har jeg kun gjort bra ting og hjulpet mange mennesker de seneste årene og det var godt å få en bekreftelse fra han på det. Han holdt rundt meg mens tårene rant og jeg kjente at dette trengte jeg. Han har sett meg hele veien selv bak mitt fokuserte «maskinmodus» og det er kanskje derfor jeg også kan gråte på hans skulder. Han har hele tiden sett forbi «fasaden» og min tidligere image som mange ikke klarer legge til siden. Noen lever fortsatt i fortiden. Men han ser meg som menneske. Han passer på meg og jeg behøver ikke alltid være en solstråle da jeg føler meg trygg med han.
Også sterke jenter trenger støtte iblant. Selv solstråler trenger å lade. Flere har kalt meg deres solstråle i løpet av livet. Jeg tar det absolut som et kompliment, samtidig som jeg føler et ubehag. Det er nok ment som en kompliment, men samtidig føles det da ikke akseptert å ha en dårlig dag. Jeg har i flere tilfeller følt at mange forventer at jeg til enhver tid skal være deres solstråle som drar de opp. I mange tilfeller har jeg måttet ta ansvar for å skape god steming. Jeg liker å være den som drar andre opp, men jeg trenger også ha noen å støtte meg til og jeg har også behov for å tenke egne tanker eller rett og slett å ha en dårlig dag. Er det ikke lov til å ha en dårlig dag folkens? Vi er jo mennesker!
Nå har jeg ryddet opp i omgangskretsen nok en gang og kuttet ut de som kun vil ha meg i deres liv på solskinnsdager og som skyver meg vekk fra de på regnværsdager. Det er tungt å kutte ut mennesker du er glad i som du trodde at du hadde en god relasjon til.
I am not your sunshine anymore! Find your own sunshine!
Posted on februar 25, 2017
Livet er ikke forutsigbart
Foto: Rolf Ørjan Høgseth
Er det noen av dere som alltid føler at alt går etter planen? Er det noe jeg har blitt bevisst på de senere årene er det at livet ikke er forutsigbart og det er kanskje det som gjør livet så spennende å leve? Om vi visste alt på forhånd ville kanskje livet vært kjedelig?
Jeg opplever at de fleste mennesker er vanedyr og mange ønsker kanskje at det meste er rutine da det for mange gir en form for trygghet. Allikevel er det en del ting som er utenfor vår kontroll. Det er rett og slett ikke mulig å ha fullstendig kontroll på alt uansett om mange av oss sikkert tidvis skulle ønske det. Er det noe vi med sikkerhet vet er det at det vil komme endringer og utfordringer på vår vei i livet og det tror jeg nok på mange måter kan være fordi vi skal lære noe og å bli sterkere. Vi er alle ulike og behøver ulik grad av rutine eller spontanitet. Jeg tror vi trenger litt av hvert, men at de fleste foretrekker mest rutiner. Rutiner kan fungere som en grunnmur i mange menneskers liv.
Så hvordan forberede seg på livets overraskelser?
Nå har jeg levd 35 år. Mye har gått etter planen, men jeg har også fått meg en del overraskelser på veien hvor jeg har erfart og lært at ting kanskje ikke var helt slik jeg hadde forespeilet meg at det skulle være. I mange år var jeg nok i overkant naiv og godtroende. Med årene har jeg blitt mer realist selv om jeg fortsatt ikke klarer la være og tro det beste. Jeg etterstreber å se det beste i folk selv om jeg har blitt skuffet flere ganger i løpet av livet. Jeg forsøker tilgi lett og har blitt flinkere til å legge vonde ting bak meg selv om det såklart setter sine spor og bli sviktet og såret. Vi er jo mennesker og det er normalt å ha følelser. Men alle kan gjøre feil og jeg liker å tro at vi alle kan endre oss.
Hvordan velger vi å forholde oss til ting som skjer utenfor vår kontroll? Hva kan vi gjøre med det? Noen ganger skjer det kanskje ting som både er sårende, vondt og til og med traumatisk. Hvordan håndterer du det?
Du kan velge å legge deg ned og synes synd på deg selv, men det vil ikke hjelpe stort. Javisst skal det være lov å ha en dårlig dag og å gråte en skvett innimellom. Det tror jeg de fleste av oss har godt av, men hvordan kan du tenke for å komme deg opp av dumpa eller det sorte hullet raskest mulig framfor å grave deg ned?
De menneskene som er vanedyr og ikke tar de store sjansene har som regel ikke de store opp og nedturene. For noen kan en nedtur kanskje være at man gikk tom for melk eller dopapir, mens for en annen kan det være at han tapte crossfit games eller tapte millioner på børsen. Vi er alle ulike i forhold til hvordan vi reagerer på det som skjer oss og hvor store sjanser vi tar. Jo større sjanser du tar jo større nedturer må du kalkulere med at du KAN få om ting ikke går som planlagt. Men lykkes du når du tar en større sjanse er belønningen som regel destod større.
De senere årene har jeg vært heldig å bli kjent med og ha mange gode samtaler med høyt presterende mennesker i både fitness, showbuiz og business. Dette har vært utrolig lærerrikt og inspirerende. Jeg begynner å kjenne igjen tankegangen til de som lykkes med å nå sine mål. De fleste som står på toppen av pallen eller som når mål andre ikke når vet hva det vil si å gå på en smell eller å ha motgang i livet. De vet at det til tider kan være ensomt og de tar selv ansvar for egne handlinger. De har kjent på smerten i livet, men de lever nå! De ønsker å få maksimalt ut av livet mens de er her på jorden og de ser muligheter framfor hindringer. Uansett hvor mange slag de får i trynet reiser de seg igjen og igjen og igjen. De liker som oftest action, spenning og drives av utfordringer. Det å sprenge grenser og å gjøre det «umulige» mulig driver de. Og om noen forsøker stikke kjepper i hjulene deres eller de opplever sjalusi jobber de bare enda hardere. Disse menneskene har forstått at det eneste som faktisk gjelder er hardt arbeid! Det er ikke noe som heter flaks. Men ved å jobbe hardt kan du kanskje være heldig å få flaks. Det handler om å bestemme seg, sette mål, legge en plan og å følge den så godt det går selv med utfordringer på veien. «DO whatever it takes!» Noen ganger når man kanskje ikke målet heller, men da er det viktig å evaluere og se hva man kan lære. Det sies jo at de som er prosessorienterte på vei mot sine mål er de som kommer lengst.
Desverre ser de fleste kun toppen av isfjellet og ikke alle forstår det harde arbeidet som ligger bak. Selv synes jeg det har vært superspennende å studere vinnermentalitet og prestasjonskultur de senere årene ved å gå mental trener sertifisering, coaching og lederskap utdannelsen på Coachteam som jeg snart har eksamen i. Jeg har samtidig trent suksessfulle forretningsmenn og ledere siden 2012, trent med dyktige coacher og jeg har hatt mange gode samtaler med talentfulle mennesker på ulike arenaer. Dette er noe av det som har inspirert meg til å tenke større de senere årene og ikke minst til å fortsette å gå mine egne veier selv om det til tider kan føles ensomt.
Alle mennesker har negative tanker i mer eller mindre grad. Mye handler om å snu disse tankene til positive tanker og å se muligheter. Det er opp til deg hvordan du ønsker å leve ditt liv. Selvfølgelig vil livet by på opp og nedturer.
If you have no ups and downs in life it means you are dead..