For ekstrem til å motivere folk flest?

Jeg får ofte høre at jeg er for ekstrem til å inspirere overvektige og folk flest. Det er jeg uenig i! Og her har jeg dessuten et bevis på at de som sier det tar feil!

Jeg har forstått det som at vi sliter med å få 70% av befolkningen i aktivitet. Jeg tror ikke at de vil bevege seg mer om jeg blir mindre ekstrem.

Jeg mener at folk generelt bør slutte å rakke ned på andre og heller fokusere mer på seg selv. Det at noen rakker ned på andre sier mer om dem enn menneskene de faktisk kritiserer. Selv sier jeg ja takk til et fargerikt felleskap med respekt for ulikheter. Jeg tror ikke at jeg er den rette motivator eller coach for alle, men for noen er jeg den rette. Det viktigste er bare at vi får flere opp av sofaen og jeg heier på alle som bidrar til å bedre folkehelsen. Vi må alle starte et sted. Alt er bedre enn ingenting!

Vi er alle forskjellige og vi inspireres av ulike personligheter. Det siste vi trenger er kritikk av de som forsøker å inspirere flere til å komme seg opp av sofaen.

Vi kommer langt alene, men sammen er vi sterkere!

Riktignok har jeg lært at jeg må moderere meg litt når jeg snakker til folk flest som ikke er like ekstreme som mange opplever meg. Altfor mange setter seg altfor høye urealistiske mål og da opplever de følelsen av utilstrekkelighet og at de ikke føler seg bra nok. Selv føler jeg ikke selv at jeg er så ekstrem da jeg gradvis har kommet dit jeg er i dag treningsmessig med et skritt av gangen.

Jeg mener det er strategisk lurt å sette mer realistiske mål som du faktisk klarer å nå. Dette gir mestring hvilket er psykologisk bevist at gir økt selvtillit. Slik har jeg selv styrket min egen selvfølelse og blitt mer selvsikker siden jeg startet min endring i 2008.

Det er utenfor komfortsonen det skjer.

Den beste treningen er den det blir noe av! Et skritt av gangen. Skritt for skritt. Et bein foran det andre. Is i magen, gode rutiner. Plutselig er du der!