Hvorfor er det så vanskelig å vise sårbarhet?

I går hadde jeg en samtale med en nær venn av meg hvor han traff en nerve hos meg. Jeg har ved flere anledninger fått tilbakemelding på at jeg ikke slipper mennesker «inn» og jeg har forsøkt å forstå hvorfor. Jeg innså i dag at jeg slipper svært få mennesker inn og at det er få mennesker jeg viser alle sider av meg selv til. Dette er nok både positivt og negativt.  Jeg har lenge hatt en følelse av at mange ser kun mine harde, tøffe maskuline sider og jeg har også fått tilbakemeldinger på dette.  Jeg lurer også litt på om jeg selv har et feilaktig bilde av hvordan andre opplever meg sammenlignet med hvordan jeg selv opplever meg. Nå er jeg inne i en prosess hvor jeg jobber med å finne ut av dette.

Etter å ha sett litt nærmere på dette forstår jeg riktignok nå hvorfor folk skriver til meg daglig om hvor tøff, sterk og målbevisst jeg er. Det er jo mest de sidene jeg viser, så det kan jeg takke meg selv for.  For å være ærlig faller det ikke naturlig for meg å vise sårbarhet og mine følsomme nære sider til alt og alle. Jeg opplever det som veldig privat samtidig som jeg liker å inspirere og å gjøre andre glad. Jeg ønsker kanskje ikke å bry folk om jeg har en dårlig dag?

Dette er noe jeg har fundert på den senere tiden og jeg har forsøkt å forstå hvorfor det er slik. Er dette for å beskytte meg selv? Jeg tror muligens at 15 år i media hvor jeg har både opplevd at mennesker jeg har stolt på har sladret om mitt kjærlighetsliv til pressen og jeg har opplevd sjalusi fordi jeg har gått mine egne veier kan ha satt sine spor? Eller kanksje det ikke er så vanlig å vise alle sider til alle? Etterhvert har jeg nok blitt mer selektiv med hvilke mennesker jeg stoler på og slipper inn i min indre sirkel. Trist, men sant. Ofte opplever jeg at mange skal «ha noe» av meg. Jeg liker å gi, men det er ikke alltid disse menneskene er så opptatt av å gi tilbake og da kan det bli en ubalanse som ikke nødvendighvis føles så bra. Selvfølgelig skal man gi fordi man ønsker det og jeg gir masse av meg selv. Desverre er ofte da risikoen at man kan bli tatt for gitt og bli «brukt». Opprinnelig er jeg egentlig superåpen og elsker å skravle med all slags mennesker. Hva skjedde?

Hvordan traff han en nerve hos meg? Den senere tiden har jeg fått høre om meg selv og at jeg er så businessminded, har høy arbeidskapasitet og er en som gjennomfører. Dette opplever mange som ganske så maskuline trekk. Jeg har trent mannlige ledere siden 2012. Har jeg blitt som de jeg omgåes? Det er tydelig at det er få som ser mine feminine sider. Min tidligere image var vel i største grad feminin. Har jeg nå dratt den for langt i motsatt retning?

Hvordan traff han en nerve hos meg?

Min venn berømte meg for at jeg er så omsorgsfull og at jeg gir så mye av meg selv. Det var alt som skulle til for at tårene rant nedover mitt kinn. Det betyr SÅ mye for meg å spre glede og å inspirere andre til et bedre liv og at han så det traff meg rett i hjertet. Han sa at trolig lever jeg fortsatt i troen på at mange ser meg som den jeg var og at jeg derfor fortsatt jobber kjempehardt med å bevise for meg selv at jeg faktisk er den jeg har blitt i dag. Endringer tar tid. En ting er fysiske endringer, men det mentale tar som regel litt lenger tid.  Han sa at han ser hvor hardt jeg jobber og hvor mange mennesker jeg hjelper. Tårene bare rant nedover kinnet mitt og jeg klarte ikke å stoppe. Det er dette jeg lever for. Det er min misjon på jorda. Jeg kunne ikke leve uten å hjelpe. Selv når jeg har hatt det vondt selv har jeg dratt andre opp. Som han sa så har jeg kun gjort bra ting og hjulpet mange mennesker de seneste årene og det var godt å få en bekreftelse fra han på det. Han holdt rundt meg mens tårene rant og jeg kjente at dette trengte jeg. Han har sett meg hele veien selv bak mitt fokuserte «maskinmodus» og det er kanskje derfor jeg også kan gråte på hans skulder. Han har hele tiden sett forbi «fasaden» og min tidligere image som mange ikke klarer legge til siden. Noen lever fortsatt i fortiden. Men han ser meg som menneske. Han passer på meg og jeg behøver ikke alltid være en solstråle da jeg føler meg trygg med han.

Også sterke jenter trenger støtte iblant. Selv solstråler trenger å lade. Flere har kalt meg deres solstråle i løpet av livet. Jeg tar det absolut som et kompliment, samtidig som jeg føler et ubehag. Det er nok ment som en kompliment, men samtidig føles det da ikke akseptert å ha en dårlig dag. Jeg har i flere tilfeller følt at mange forventer at jeg til enhver tid skal være deres solstråle som drar de opp. I mange tilfeller har jeg måttet ta ansvar for å skape god steming. Jeg liker å være den som drar andre opp, men jeg trenger også ha noen å støtte meg til og jeg har også behov for å tenke egne tanker eller rett og slett å ha en dårlig dag. Er det ikke lov til å ha en dårlig dag folkens? Vi er jo mennesker!

Nå har jeg ryddet opp i omgangskretsen nok en gang og kuttet ut de som kun vil ha meg i deres liv på solskinnsdager og som skyver meg vekk fra de på regnværsdager. Det er tungt å kutte ut mennesker du er glad i som du trodde at du hadde en god relasjon til.

I am not your sunshine anymore! Find your own sunshine!