HVORFOR PAUSE FRA BLOGGEN?

 

Det ble en lengre pause fra bloggen 27.oktober til 21.november. Jeg er en filosofisk person og noen ganger tenker jeg så mye over enkelte ting at jeg ikke klarer å utrykke meg. Jeg kan over lengre perioder diskutere ulike saker med meg selv inne i mitt hode for å bli mer bevisst på mine egne verdier og meninger.

Hvert 6-7 år går jeg igjennom en endring har jeg etterhvert forstått. Dette er noe jeg ikke kan ta kontroll over siden det bare skjer. Det er en del av det menneske jeg er. Jeg er et menneske som er i konstant utvikling og det har skjedd mye de seneste årene i mitt liv på mange ulike plan.

Det har skjedd mye mer enn dere vet og det er nettopp dette jeg har hatt store diskusjoner med meg selv om. Mitt privatliv og hva jeg skal dele i det offentlige rommet. Etter å ha vært i offentlighetens lys i over 10 år har jeg fått veldig respekt for media.  Å være i media krever energi og jeg setter enormt pris på det privatlivet jeg har samtidig som jeg setter pris på å få ytre mine meninger og å kunne være med på å få gjøre en forskjell. Det er også positivt for mitt selskap LA Lifestyle.

Tidligere(Før 2008) levde jeg et fasadeliv og spilte en rolle langt fra den jeg var til enhver tid unntatt da jeg var innenfor husets fire vegger. Så gikk jeg igjennom en endring og ble en mer autentisk utgave av meg selv hvilket var veldig skummelt. Det har gått 6 år siden jeg startet endringen min i 2008 før jeg vant Skal vi danse. Siden den tid har jeg gitt ut en Jazz EP på Sony music som kom på topp ti på itunes listen, jeg har signet sponsoravtale med PUMA et av verdens største treningsbrands og har jobbet med de i snart 3 år.

I fjor ga jeg ut boken «Bra Nok!» som jeg skrev i håp om å kunne inspirere andre til å føle at de er bra nok. Det tok lang tid før jeg selv begynte å akseptere meg selv som bra nok. Det krevde mye mentalt av meg å skrive denne boken, men det merket jeg først etter den var skrevet og den skulle gies ut. Det krever en del å være ærlig og dele av sitt eget liv

Jeg har kastet meg utenfor komfortsonen ved å holder foredrag, holde egne «Stay Fit & Happy» kurs og lede treningsreiser samtidig som jeg har utdannet meg som personlig trener, mental trener samtidig som jeg ofte engasjerer meg i ulike saker og jobber med å utvikle LA Lifestyle videre.

Nå har jeg kommet til et punkt i livet hvor jeg har sett tilbake på min karriere og alt jeg har gjort samtidig som jeg har vært litt forvirett i forhold til hvem jeg er. Jeg har stilt meg selv spørsmål om hvorfor jeg har tatt de valgene jeg har tatt og om jeg har nådd målene jeg satt meg. Samtidig som jeg stiller meg spørsmål om hvor jeg vil videre. De seneste årene har jeg brukt mye tid sammen med noen som har helt andre verdier enn meg og jeg tror det rett og slett har ødelagt mitt fokus og jeg har ofte måttet jobbe hardt for å tviholde på mine verdier. Dette har vært krevende. Noe av det viktigste i et team er jo å ha felles verdier og mål. Altså har jeg tatt noen feil valg i forhold til relasjoner i mitt liv.

Jeg har studert mennesker mye det siste året. Siden jeg er et menneske mange lett åpner seg for og har tillit til har jeg fått stort innblikk i menneskers liv bak fasaden. Dette har gjort meg mer raus og forståelsesfull.

Hva er det som driver folk og hva vil det si å være ekte? Dette synes jeg er et spennende tema. Mange driver av status, utseendet og penger. Og uansett hva folk drives av er de verken mer eller mindre verdt enn andre. Vi må bare akseptere at mennesker er forskjellige. Men det blir vanskelig å samarbeide med noen som har helt andre verdier enn deg selv.

Min konklusjon er rett og slett at de fleste mennesker spiller en rolle og lever et fasadeliv i en eller annen grad. Jeg opplever at det er mer vanlig enn å være seg selv 100%. Mange synes det var så tøft av meg å dele min historie og å være så ærlig. Mennesker kommer bort til meg og sier de beundrer meg for det og de takker meg for at jeg delte noen mindre flatterende historier fra mitt liv. Det gjør at de føler seg bedre. For det jeg etterhvert har forstått ved å gi ut denne boken og ved å jobbe så tett med så mange ulike mennesker er at vi har alle en historie og veldig mange velger å holde den skjult. Mange skammer seg for sin egen fortid. Selv for ting de ikke kan noe for. Mange har opplevd svært traumatiske saker de ikke kan noe for , men allikevel skylder de på seg selv og lever med skammen hele livet. Hvorfor ikke bare gå videre? Fortiden får vi ikke gjort noe med. Framtiden derimot har vi all mulighet til å skape slik vi ønsker!

Så det jeg gjorde da jeg var «Boobs Lene» var egentlig ikke så unformalt med andre ord. Seff var kanskje den rollen noe ekstrem. Men jeg ser daglig mennesker som streber etter det perfekte og som lever et fasadeliv. For noen er hvordan de framstår utad ALT og det er faktisk helt greit mener jeg så lenge de er seg sjæl og det å være seg selv er å være opptatt av fasaden. Men min personlige mening er at jeg synes det er trist om det skal gå utover helsen slik det ofte gjør siden det krever at man jobber ræva av seg for å opprettholde fasaden. Det er dyrt å se fabulous ut for å si det sånn 😉

Som offentlig person gjennom mange år har jeg lært enormt mye om hvordan man blir oppfattet ut ifra de valgene man tar hver eneste dag enten det gjelder hvilke saker man engasjerer seg i, hvilke mennesker man omgåes eller hva man kler på seg bare for å nevne noe. Alt dette er jo kommunikasjon og noen er ekstremt gode på å framstå på best mulig måte.

Og ofte blir dette kritisert i pressen. Vet dere hva? Jeg har kommet til et punkt hvor jeg tenker at det er umulig å definere hva det vil si å være ekte. En person som ser «fake» ut kan for meg være mer ekte enn en person som til enhver tid er politisk korrekt og ser «naturlig» ut. Jeg tror at vi alle spiller ulike roller i ulike sammenhenger og at vi er mest oss selv når vi føler oss trygge og er sammen med de vi er glad i som er i vår indre sirkel. Men kan ikke folk bare få lov til å være seg selv enten de foretrekker å spille en rolle eller ikke? Det er vel viktigere at man behandler andre mennesker med respekt? Personlig mener jeg at vi bør bli flinkere å akseptere at vi er ulike og applaudere for mennesker som tør å skille seg ut. Vi bør vel egentlig blande oss mindre opp i hvordan andre velger å leve sine liv. Det skal hvertfall jeg bli enda flinkere til. Lenge leve friheten og ja til mangfold og aksept for ulikheter.

Min læring fra å jobbe tett med ulike mennesker fra 20-60 over flere år alt fra studenter, toppledere eller toppidrettsutøvere er at vi velger selv hvem vi vil dele alt med. Vi har alle våre utfordringer i livet, men det er opp til oss hva og når vi deler.

Veldig ofte svelger mennesker kameler og spiller et spill har jeg lagt merke til. For hvem vil vel ikke heller henge med eller handle av noen som både smiler, ser bra ut og vil hjelpe deg? Når alternativet er en grinete person som forteller hvor ræva dagen hans eller hennes har vært..

Jeg har alltid tenkt at ærlighet varer lengst..I am not so sure anymore.. Men det kan virke som om den som svelger mest kameler kommer lengst.. 

Mange mennesker ber om sannheten, men de foretrekker at noen svarer noe overfladisk flatterende som de aller helst vil høre. Daglig hører jeg overfladisk prat hvor folk gir komplimenter uten å mene det fordi de ønsker å holde seg inne med folk og de ønsker komme seg opp og fram. Det er jo egentlig ikke ærlighet, men jeg ser jo at det fungerer. Jeg har bare ikke bestemt meg for om jeg synes det er greit å være på denne måten da jeg faktisk føler meg som en løgner ved å si ting jeg ikke mener. Og ærlighet er en av mine viktigste verdier. Men så og si «alle» spiller dette spillet, så om du ikke spiller det vil jo folk kanskje tenke at du er den kjipe. Med mindre du møter en av de som verdsetter sannheten da selvfølgelig 😉 Så althandler egentlig om å være en motiverende og inspirerende person om du skal komme deg opp og fram og nå dine mål. Er du god på å se mennesker, svelge kameler, jobbe hardt og har et sterkt ønske om å komme opp og fram gjør du det!

Det var godt å få dette ned på «arket».. Jeg er inne i en endring nå som er både skummel og spennende. Spent hvor ferden tar meg denne gangen. Javisst er det litt opp til meg, men nå er jeg inne i en fase hvor jeg bare kjenner etter hva livet mitt vil meg. Det er trolig noe nytt jeg skal lære.. Karrieremessig har jeg fått til mye de seneste årene, men jeg merker at jeg er i ferd med å få behov for noen andre ting i livet mitt også..

Min drøm er ikke å bli en ensom karrierekvinne..