Lene Alexandra

Hva er de store tingene i livet?

 

 

Foto: www.finn.no

Hvilke bilder fikk du opp i hodet ditt når du leste overskriften? Tror du at alle tenker det samme som deg? Ser du for deg drømmehuset? Brudekjolen? Den perfekte familien? Hva er de store tingene i livet? Det som er stort for en er kanskje ikke det for en annen? Finnes det en fasit? Ja, kanskje du har en fasit, men er det fasiten for alle andre tro?

Jeg opplever at for mange er dette med å kjøpe seg leilighet og, gifte seg og få barn de store tingene i livet og mange drømmer om dette livet. Etterhvert som årene har gått har jeg forstått mer og mer at jeg ikke er helt som alle andre.

 

Foto: Pinterest.no

Forrige uke solgte jeg den første leiligheten jeg kjøpte på Løkka og samme dagen kjøpte jeg en ny leilighet på en og samme dag på Majorstua. Jeg tenkte ikke så mye over det annet enn at jeg følte det var på tide å kjøpe drømmeleiligheten da jeg er av den filosofi av at det er opp til meg å skape det livet jeg ønsker leve. Om det er noe jeg vil ha må jeg selv jobbe hardt,  ta action og gjøre de endringer som skal til for å nå mine mål. Da jeg kjøpte min første leilighet for ca 2,5 år siden var det for å komme meg inn på markedet og målet på sikt var å kjøpe meg en leilighet med sprinkelbalong, høyt under taket og med stukkatur. For meg er helsen og livskvaliteten alltid det viktigste når jeg tar valg, så jeg stiller meg alltid spørsmålet ”Er dette bra for helsen min?” Er det ikke det må jeg gjøre en endring. For at jeg skal ha en god helse er det mange faktorer som spiller inn, men en av de er at jeg liker å ha en trygg, vakker og rolig leilighet å trekke meg tilbake i etter en hektisk hverdag hvor jeg har gitt mye av meg selv til mange mennesker. Det betyr mye for min livskvalitet. Ofte når jeg kommer hjem fra jobb ønsker jeg bare å hvile og gå tidlig i seng for å kunne stå tidlig opp for å trene.  Jeg jobber mye og henter energi når jeg er alene og derfor betyr det å ha ro mye for meg. Før trodde jeg at jeg var rar, men etterhvert har jeg forstått at det er stadig flere som lever i særbo og har behov for sin frihet og «me time». Det er flere av oss med andre ord 🙂  Jeg føler nok heller ikke like mye på dette samfunnspresset som jeg etterhvert har forstått at mange kjenner på.

Mange kan ha en følelse av at det å være sist ut i gjengen med å bli samboer, gifte seg og få barn gir en følelse av stress har jeg forstått. Noen kan til og med bli deprimert og føle at de ikke har lyktes om de ikke har truffet den rette og dannet kjernefamilien. Dette synes jeg er veldig trist. Jeg kan selv ha tenkt noen ganger at jeg er ikke helt normal, men da snur jeg raskt om tankesettet med at det er ok å leve et annerledes liv. Det er da ingen selvfølge at alt skal ”klaffe” for alle alltid og det må være ekstremt slitsomt å forsøke å leve opp til samfunnets bilde av hva som er det ”perfekte bildet” av hvordan man skal leve. Det finnes ingen fasit og det dummeste du kan gjøre er å sammeligne deg med alle andres «perfekte fasade».

På treningsreisen til Fuerteventura hadde jeg mange gode samtaler med de ulike jentene på turen og jeg synes det var spennende å få innblikk i andres liv og dermed få en større forståelse for hvordan andre lever sine liv rundt omkring i Norge utenfor hovedstaden. Det var spennende å lytte til hva som er viktig for jentene. Nok en gang forstod jeg at jeg selv alltid har følt behov for å gå mine egne veier og i mange tilfeller gjøre det motsatte av alle andre. Allikevel er jeg mottagelig for feedback og respons fra andre på hvordan jeg lever mitt liv. Jeg tror ikke det ene er noe bedre enn det andre nødvendighvis, men at hver og en må leve det livet de selv føler det er rett å leve.

Ei av deltagerne på turen og jeg var på vei ut av hotellet inn i byen for å gjøre et ærend og plutselig utbryter hun ”Du lever farlig”… Hm.. Gjør jeg det tenkte jeg .. Kanskje jeg gjør det? Det var utrolig interresant. Hun levde et helt motsatt liv av meg på mange måter hvor fokus var på trygge rammer med fast jobb, hus, mann og barn. Jeg beundrer henne for livet hun lever, men jeg kunne allikevel ikke levd det livet. Da hadde jeg høyst sannsynlig følt meg kvalt. Det var utrolig spennende å få innblikk i hvordan det er å leve et helt annerledes liv enn det jeg selv lever.  Selv hadde jeg ikke tenkt så mye over at jeg levde så farlig, men jeg responderte med at jeg liker action og spenning. Det har jeg jo alltid gjort fra jeg var lita og lekte ute i skogen til moren min ropte meg inn på kvelden. Jeg hjalp flyvertinnene med serveringen i midtgangen da vi var ute og reiste og jeg tok ofte på meg ansvaret for underholdningen i selskaper. Som lita var jeg utadvendt og likte være på eventyr. Den siden er nok fortsatt en stor del av meg selv om jeg de senere årene har trukket meg mer tilbake. I Fuerteventura fant jeg tilbake til lekenheten i meg og innså hvor viktig det er for meg.. Jeg har ingen hastverk med å bli «voksen» .. Hva er vel egentlig det anyways? Føler meg jo som 25..

En annen dag da vi lå ved poolen sa den samme kvinnen til meg at det har skjedd store ting i livet ditt denne uken. Mine umiddelbare tanker var  ”hm, har det..? Jeg måtte tygge litt på den og hun hadde vel kanskje rett egentlig? Hun så hvertfallpå det som de store tingene i livet. Det fikk meg til åpne øynene og se livet mitt fra et annet perspektiv. Jeg ble umiddelbart mer tilstedeværende og følte meg veldig stolt over at jeg hadde tatt noen store avgjørelser og jeg innså at jeg faktisk hadde kjøpt og solgt leilighet samme dag. Jeg hadde tatt action i livet mitt og gjort endringer for å forbedre min livskvalitet. WOW, jeg hadde gjort dette så raskt uten å blunke at jeg ikke rakk tenke over det. Takket være henne stoppet jeg opp og klarte ta det innover meg hva som nettopp hadde skjedd og det føltes jo stort.

No health no wealth!  

De tingene jeg før så som store ting i livet mitt er kanskje ikke lenger det. Tidligere i livet mitt var jeg så usikker at alt dreide seg om å dekke tomrommet inni meg. Opp og fram for enhver pris var mitt fokus. Nå takker jeg oftere nei enn ja, da det er viktigere at jeg kan stå for det jeg gjør enn å være redd for å gå glipp av noe.  Akkurat nå er jeg faktisk usikker på hva som er de ”store ” tingene i livet mitt. Nå er jeg inne i en endringsfase og da merker jeg at jeg trenger  mye tid for meg selv til å filosofere. Jeg er nok mer open minded enn folk flest. Selvfølgelig har jeg dager hvor jeg kan dagdrømme om dyp nærhet og kjærlighet, familie og trygge rammer, men jeg slår det raskt fra meg da jeg føler at jeg må gi vekk for mye frihet og føler jeg må tilpasse meg så mye at jeg mister meg selv for å leve et slikt liv. Jeg elsker å være med mennesker , men jeg trives også godt i mitt eget selskap. Det å sitte helt alene og filosofere over livet er fantastisk! Det er som regel da jeg er mest kreativ. Frihet betyr fortsatt mye for meg. Mange sier man kan ha frihet i forhold og det tror jeg så absolut er mulig. Frihet kan nok defineres på så mange måter og det spørs hvem som ser. Selv forsøker jeg fortsatt å bli bedre kjent med meg selv og finne ut av hvorfor jeg har så enormt stort frihetsbehov.

Mange liker å si ”Vel, da har du ikke truffet den rette enda”.  Så sier ofte mange. Bare vent å se.. Når du minst aner det treffer du han.. Og da vet du det bare.. Da vil du forstå hvorfor det ikke fungerte med de du var sammen med tidligere. Dette har de sagt når jeg har hatt partner hvilket jeg stort sett har hatt de siste 6 årene. Litt trist når de sier slik bare fordi jeg har behov for mer frihet enn andre. Jeg tror ikke nødvendighvis det finnes en som er «THE ONE» hvor alt løser alt seg og blir «perfekt».  Min oppfatning er at det i alle forhold oppstår utfordringer og at spørsmålet da er hvor sterk kjærligheten er. Om den er sterk nok holder man ut det meste. Selv er jeg støttespiller i mange menneskers liv og har hørt utallige historier om forhold som har kommet seg igjennom både svik og utroskap i mange ulike former.

Jeg føler jeg er på et bra sted i livet. For meg har det vært viktigere å bli sterk og selvstendig slik at jeg kan stå på egne bein enn å finne en mann å lene meg på. Jeg sier ikke at du ikke kan være sterk og selvstendig når du har en mann å lene deg på. Du kan helt sikkert gjøre begge deler om du virkelig går inn for det.  Kanskje kjærligheten skremmer meg for mye siden jeg innerst inne er en håpløs romantiker?

Det er ingen som kan såre deg mer enn den du virkelig elsker. Jeg tar det ikke som en selvfølge at ting skal skje i livet og jeg tror at livet skjer nå. Skjer det så skjer det, skjer det ikke så er det ok også. Samtidig føler jeg meg veldig heldig da jeg har vært heldig å få oppleve mye kjærlighet i løpet av livet i mange ulike former. Jeg tror ikke kjærlighet er mulig å definere, men at om du er åpen for det vil du motta det fra mange ulike mennesker. Det trenger ikke nødvendighvis å være i et ekteskap tror jeg. Jeg føler jeg gir kjærlighet når jeg gir noen en klem eller et kompliment og jeg føler noen gir meg kjærlighet når de lytter til meg eller gir meg en god klem når jeg trenger det i en hektisk hverdag. Generelt sett synes jeg vi alle burde bli flinkere til å spre kjærlighet og ta vare på hverandre. Selv forsøker jeg hver dag og bli et bedre menneske.

Noen mener man går glipp av en stor dimensjon av livet om man velger bort det å få barn, men for å være ærlig så er det utenfor min kontroll. Mange tror at jeg er veldig imot det å få barn. Sannheten er at jeg ikke er det. Det har bare ikke vært min største prioritet hittils i livet da min drivkraft har vært på andre arenaer. Det å få barn og gifte seg er for mange meningen med livet har jeg forstått, men hittils har det ikke vært min definisjon av meningen med livet..

Jeg tror at om det er meningen får man barn når tiden er rett og skal man ikke ha barn så får man ikke det. Jeg har ikke tro på å presse fram barn til verden for enhver pris fordi det skal være slik.. Det er veldig viktig at et barn er sterkt ønsket når det kommet til verden, at det er trygge rammer rundt og at foreldre tar ansvar for å oppdra barnet. Dette betyr at man må priroitere tiden sin til dette da jeg anser dette som et stort lederskapsoppdrag i mange år framover Da må man være klar for å velge bort en del andre ting i livet og gi barnet den omsorg , oppmerksomhet og opplæring det trenger for å vokse seg sterk og selvstendig til å kunne få et godt liv.

Det er opp til DEG hvordan du vil leve ditt liv.. Du har DIN fasit. Lytt til din magefølelse og dine verdier. Jeg tror at du har best livskvalitet når du lever i tråd med dine verdier. Det er da du er den sterkeste utgaven av deg selv

Hilsen Miss Thinking a lot nowadays LA

 

Jeg var topp motivert til å trene.. Så skjedde det..

 

Har du noen gang vært supergira på trening og hatt stålfokus på vei mot et mål? Har du noen gang blitt hindret i å nå målet? Hva gjør du da?

I 2017 har mitt fokus sålangt vært styrkeløft. Jeg var lei av å fokusere på det ytre og ønsket fokusere på å bli sterkere. Selv liker jeg å variere og ha ulikt fokus i ulike faser. Dette har gått utrolig bra. Jeg trente styrkeløft 3 dager i uken og de andre dagene trente jeg for muskelvekst slik at jeg fikk litt variasjon. Jeg fikk god framgang og storkoste meg. Allikevel følte jeg at jeg ville mer. Jeg ble superivrig og min prestasjonstrener Jørgen Aasen fra Atlet Fysio i Kolbotn sa at om jeg skulle nå mine mål burde jeg trene styrkeløft hele 5 ganger i uken. Jeg startet å trene et program hvor jeg trente styrkeløft 5 ganger i uken med ulike teknikkvarianter, metoder, intesitet, sett og reps. Jeg var supergira!

Så skjedde det som jeg så på som den eneste hindringen. Det eneste som kunne stoppe meg i å nå mitt mål var å bli skadet. Jeg tok samtidig noen teknikktimer i olympiske løft og selv om min olympiske løftecoach var nøye med å holde meg igjen og jeg ikke fikk løfte for mye for raskt tror jeg nok allikevel at jeg løftet for mye for raskt. Jeg fikk nemlig en skade i håndleddet mitt. Høyst sannsynlig kom dette av overbelastning. To much to soon selv om jeg ble holdt igjen. Viljen kan være både min styrke og svakhet har jeg etterhvert lært.  Man må skyndte seg forsiktig og nå selv med coacher som holdt meg igjen hadde det nok trolig gått for raskt. F…. Jeg ble så j… forbanna. Men samtidig har jeg heldighvis jobbet mye med min mentale innstilling og hvordan jeg kan styre mitt mindset de senere årene, så jeg måtte bare skru om fokuset litt og gjøre det beste ut av situasjonen.

Jeg valgte å jobbe rundt skaden og gjorde de øvelsene jeg faktisk kunne gjøre + at jeg løp litt Tabata Sprint siden jeg til helgen skal løpe Winterrun 5 km som en sosial greie. Samtidig forhørte jeg meg litt rundt i nettverket mitt. Jeg ble kjent med en dyktig coach fra Stockholm da jeg var i Fuerteventura som selv trente både fitness, crossfit og styrkeløft og vi sparret litt angående skaden. Han tok en titt på den og delte noen fine øvelser jeg kunne gjøre for å styrke håndleddet og underarmene mine. Jeg rådførte meg også med mine nærmeste coacher i Norge da jeg ikke ønsket å ta noen drastiske avgjørelser slik at jeg ble langvarig skadet. Coachen fra Stockholm gjorde at jeg følte meg trygg og jeg startet å gjøre benkpress og markløft igjen etter å ha kun gjort knebøy den seneste uken. Som han sa og som jeg egentlig vet selv også er at det er bedre at håndleddet er litt i bevegelighet med lettere vekter enn at det låser seg og blir stivt. Det er utrolig hvordan vi mennesker kan motivere og gi hverandre positiv energi. Han ga meg en skikkelig boost og dagen etter var jeg tilbake på trening med friskt mot. Han selv hadde knust den ene albuen og som han sa .. ”Jeg har jo to armer!” 😉 haha.. WOW, da tenkte jeg.. Hva er det jeg sutrer etter..?

Det finnes alltid muligheter for å innhente motivasjon. Se rundt deg. Vi mennesker trenger hverandre og det er ikke noe galt i å vise sårbarhet og be om hjelp.

Vi klarer ikke alt alene, men sammen er vi sterkere!

 

 

 

Hjelp, jeg har blitt leder!

Foto: Rolf Ørjan Høgset

Jo eldre jeg blir jo mer bevisst blir jeg på hvor ulike vi mennesker er og jeg har en mye større aksept og respekt for dette en da jeg var yngre. Det var en tid i livet da jeg trodde at alle tenkte de samme tankene som meg. Ja, nå høres jo dette helt fjernt ut i mine ører etter å ha 35 år på baken og samtidig studert lederskap og coaching de seneste årene. Jeg synes det er utrolig spennende å lære om ulike personlighetstyper og hvordan det å være leder faktisk ikke handler om å kommandere mennesker rundt, men at jeg er nødt til å forsøke å forstå hvert enkelt menneske i et team og hva de er opptatt av for å kunne lede de på best mulig måte. Da jeg var yngre var jeg nok mest opptatt av meg selv og antok mye framfor å stille spørsmål. Etter at jeg har studert coaching har jeg blitt mer bevisst på virkningen av å stille åpne effektifulle spørsmål og å være interresert i andre menneskers syn på verden . Dette har gjort at jeg har utvidet mitt perspektiv på ting samtidig som jeg lærer mer ved å stille spørsmål til menneskene i teamet jeg leder og vi kommer fram til en bedre løsning enn om jeg selv hadde trodd jeg visste alt best. For om jeg skal være helt ærlig så vet jeg faktisk ikke best. Jeg vet ikke alt og kan ikke alt og jeg er heller ikke redd for å innrømme det.  Dessuten har jeg forstått at det handler ikke om meg. Det handler om de jeg leder. Når de er happy er jeg happy og derfor forsøker jeg etterstrebe etter å be de om innspill når jeg skal ta en avgjørelse så godt det går. Høyst sannsynlig ville dette være mindre gjennomførtbart i en større bedrift hvor jeg ledet mange tusen mennesker. Da tror jeg nok en annen lederstil ville fungere bedre uten at jeg har noe erfaring på dette området. Nå leder jeg 4 webcoacher, to backhouse, 8 faddere. Vi leder også et team på 35 mennesker vi hjelper å gjennomføre endringer enten det er livsstilsendring eller de skal stille i fitness på Grand Prix denne våren. Jeg forsøker å ha en coachende empatisk lederstil og forhåpentlighvis går jeg da foran som et godt eksempel hvor de viderefører dette til de som blir ledet av de mer direkte igjen. For meg faller det naturlig å være ærlig, direkte med en god intensjon.

 

Jeg husker de første gangene jeg skulle lede grupper og hvor redd jeg var for å gjøre feil. Av en eller annen grunn følte jeg at jeg ikke måtte vise sårbarhet og at jeg måtte klare alt med en gang. Jeg måtte ha svar på alt og fikse alt. Det var utrolig slitsomt å forsøke å leve opp til og virkelig noe jeg har måttet jobbe med for å bli bedre på. Jeg måtte lære meg å feile og jeg måtte lære meg å si ”Beklager det vet jeg faktisk ikke akkurat nå på stående fot, men om du ønsker kan jeg sjekke det opp for deg?”. Jeg er fortsatt bra nok selv om jeg ikke kan svare på alt. Og dessuten er det helt ok om en av de jeg leder svarer for meg også. Det betyr ikke at jeg er mindre verdt eller en dårlig leder av den grunn. Det viser bare at jeg er trygg i meg selv samtidig som jeg gir en av de jeg leder annerkjennelse og de føler at de har en verdi.

I går var siste dagen på treningsreise til Fuerteventura Playitas Resort i Regi av ApolloSports. Alle jentene som var med spiste en deilig frokost i solen på takterrassen før vi skulle dra til flyplassen. Det var en herlig følelse og jeg følte meg heldig som hadde fått muligheten til å bli kjent med så mange fine mennesker på turen. Vi stod utenfor hotellet da ei av jentene ga meg komplimenter på at hun beundret meg for min styrke. Hun synes jeg var så sterk, målbevisst og at jeg var var så trygg i meg selv. Jeg ble utrolig rørt og tok det skikkelig til meg. Jeg ble faktisk veldig stolt. Jeg måtte også stille et spørsmål tilbake og ønsket at hun skulle begrunne hva som gjorde at hun så meg slik og hun påpekte at hun beundret at jeg turte og innrømme at jeg ikke visste og kunne alt og at jeg turte vise sårbarhet.

 

Siden jeg har jobbet med akkurat det å vise mer sårbarhet og å være en atentisk leder var det utrolig rørende å få denne feedbacken. Som leder er det ikke en selvfølge å få feedback. Ofte handler lederskap om å gi masse av seg selv til de man leder og å motivere, men gir man nok og de man leder føler seg trygge er man heldig å få gaven feedback både konstruktiv og positivt tilbake. Dette ser jeg på som meget verdifullt da jeg ikke kan se meg selv utenfra og jeg mener at det er umulig å bli bedre uten feedback. Så dette var en utrolig verdifull feedback som jeg satt enormt pris på. Lederskap er utrolig spennende og noe jeg aldri kommer til å bli utlært i. Det er alltid noe nytt å lære!

 

Selv om vi er bra nok kan vi alltid bli bedre!