Lene Alexandra

STØTTESPILLERE ER ET MUST!

Her er jeg og mamma på tur i Paris. Vi er begge to veldig glad i å jobbe mye og derfor får vi sjelden tid til å reise bort på turer som dette, men jeg er som regel på besøk hos moren min for å se Skal vi danse, vi trener sammen innimellom og vi sparrer litt i forhold til avgjørelser som skal taes i livet. Og de er det jammen mange av. Jo eldre man blir jo flere avgjørelser skal taes og jo større konsekvenser for det om du tar feil valg. For jeg har jo en tendens til å ville stadig kaste meg ut i større utfordringer siden jeg har en sterk trang til å utvikle meg og å nå nye mål.

Jo mer jeg ser tilbake på livet jo mer innser jeg at min mor sin støtte har vært helt avgjørende for at jeg skulle klare å nå alle de målene jeg har satt meg. Det er fort gjort og ta våre nærmeste for gitt og desverre er det ofte de det går utover om vi ikke har det godt med oss selv. Og som flere av dere vet hadde jeg jo en trøblete ungdomstid. Stakars moren min som måtte holde ut med den rebellen jeg var. Jeg stakk jo av i tidlig alder og skulle være voksen og klare meg selv. Det gikk jo ikke så veldig bra akkurat. Dere kan lese mer om dette i boken min .

Foto: I <3 my mum. En av de få menneskene i livet mitt jeg kan stole på.

Jeg stakk jo blant annet av til Oslo og nektet ta imot hjelp. Det fikk sine konsekvenser. Dette er også noe av det jeg skal snakke om i foredraget jeg skal holde i slutten av oktober på «Jentedagen» i Ås for studenter mellom 16 og 22 år også. Jeg er ikke fan av å angre på ting jeg har gjort og mener det jeg har gjort har gjort at jeg har blitt den jeg er i dag. Men.. Det er jo et par ting jeg kanskje kunne ha vært foruten eller hvertfall ikke ville ha gjort igjen 😉 Men når ulykken vel har skjedd må man bare snu det til noe positivt og derfor deler jeg mine erfaringer for å kunne hjelpe andre så de ikke driter seg ut på samme måte som meg f.eks. Jeg har heldighvis ikke gjort noen andre enn meg selv vondt.

Etter at jeg flyttet for meg selv har jeg heldighvis blitt flinkere til å sette pris på min kjære mor, men jeg må innrømme at jeg til tider har dårlig samvittighet for hvor selvopptatt jeg til tider har vært. Men dette kom selvfølgelig av usikkerhet grunnet den traumatiske opplevelsen jeg opplevde da jeg var 12 år som ble som et ran på min lille selvfølelse som var opparbeidet i så ung alder. Det er rørende hvor mye tid og energi min mor har lagt ned for at jeg skal ha det bra. Moren min ble ofte hysjet på da hun var liten og fikk ikke lov til å gjøre akkurat som hun ville. Derfor har jeg fått friere tøyler og moren min har heiet meg fram fritt for jantelov enten jeg har stått på VG lista topp 20 rådhusplasse og sunget om de store silikonpuppene mine eller jeg har sittet i seriøs debatt om ernæring på NRK. Det er hva jeg kaller betingelsesløs ekte kjærleik 🙂

Tenk om moren min hadde vært konservativ og veldig streng. Da ville jo aldri livet mitt ha vært så fargerikt og morsomt som det har vært og fortsatt er. Da ville jeg antagelighvis ha blitt tvunget til å være noe helt annet enn det jeg er. Men heldighvis har jeg vært heldig å ha en mor som har latt meg få være den jeg ønsker å være og hun støtter meg uansett.

Det viktigste for moren min er vel egentlig at jeg er ærlig, rettferdig, hardtarbeidende og bidrar med å hjelpe andre mennesker.

Jeg er utrolig stolt og takknemmelig over å ha en mor som er så hardworking, raus og glad i alle mennesker. Min mor tar imot alle mine venner med åpne armer og mine venner er mamma sine venner.

Det jeg ønsker å si med dette innlegget er at vi må være flinke til å ta vare på de menneskene som virkelig betyr noe for oss i livet. Ikke ta de som en selvfølge, men vis at du oppriktig setter pris på de

<3 <3 <3

4,2 mil.. Skal? Skal ikke?

 

Ganske tøff quote, men er det alltid rett å kaste seg utenfor komfortsonen? Jeg av alle er en person som ofte lever utenfor komfortsonen og tar mye sjanser. Kalkulerte sjanser veldig ofte riktignok, men noenganger hopper jeg uten sikkerhetsnett. Jeg tror ikke nødvendighvis det er bra for helsen vår og hele tiden leve på utsiden av komfortsonen. Selv om noen mennesker er mer skrudd sammen slik at de har et større behov for og tåler mer spenning trenger også disse menneskene og fordøye all spenningen og alle opplevelsene de blir utsatt for. Så litt rutiner og kontinuitet er alle avhengig av for å gjøre suksess og oppnå sine mål hva enn det måtte være de ønsker å få til.

PERSISTENCE IS THE KEY!

Jeg trigges ofte av utfordringer, men har de seneste årene blitt flinkere på å takke nei til å kaste meg ut i alle utfordringene jeg får siden det kun er 24 timer i døgnet og det bør som regel være relatert til sine mål slik at man ikke blir utslitt og det går utover livskvaliteten.

Da jeg var ute og løp på søndag føltes det så lett å løpe 2,3 mil og det er jo over halvparten til et helt maraton som er 4,2 mil. Og det var da det klikket mitt hode selvfølgelig og jeg begynte å drømme meg bort. Hm.. Om det er så lett å løpe halvparten må det da være mulig å gjennomføre et helt maraton? Hvemsomhelst klarer vel å bare gjennomføre? Veldig rar tanke av meg egentlig som aldri har vært noe særlig fan av å løpe og som har sagt at jeg aldri i mitt liv skal løpe et helt maraton siden det er altfor stor belastning på kroppen. Og det er det jo! Men samtidig var ble det plutselig en veldig spennende tanke som trigget meg. Kanskje nettopp fordi det virker litt umulig og slik hårete mål tenner meg.

Den rasjonelle og fornuftige siden av meg derimot tenkte at jeg kan jo ikke gjennomføre det når jeg ikke har trent meg opp til det over tid. Jeg har jo ikke nok kilometer i beina. Så luftet jeg det for mine venner på Facebook ved å stille spørsmålet:

Hm.. Hvor vanskelig kan det være å løpe 4,2 mil egentlig.. Er vel fullt mulig å gjennomføre et maraton?

Jeg oppdaget raskt at flere av mine venner hadde gjennomført maraton og noen hadde gjort det flere ganger, så det er absolutt mulig. Men noen av de mer rasjonelle påpekte vel det jeg også hadde tenkt igjennom at jeg ikke hadde trent spesifikt opp imot det.

I utgangspunktet skulle jeg bare slå min egen tid på 10 km. Så ble jeg utfordret til å løpe halvmaraton, men begge deler har jeg jo gjort før.. 4,2 mil og fullt maraton har jeg aldri gjennomført.

Mange snakker om den berømte «veggen» man tydelighvis møter etter 3 mil.. Da kjennes det visst som om man er skadet. Men det er vel fullt lov å gå noen skritt også?  Det vil jo alltid være noen som er bedre uansett. Og den mestringsfølelsen man får ved å gjennomføre for sin egen del og å feire ved å spise en saftig burger og drikke en deilig oreo milkshake etterpå må jo være enorm??!

Vi får se om galskapen eller fornuften seirer i dette tilfellet.. 😉

LØYPEKART FOR HALVMARATON

 

Her er løypekartet for halvmaratonet som går under Oslo maraton 20.september som jeg er meldt på. 2,1 mil på asfalt. Det er en større belastning å løpe på asfalt enn grus. Tenkte jeg skulle forsøke å løpe igjennom løypen en dag. Jo bedre forberedt man er jo mindre stresset er man og jo bedre kontroll og bedre prestasjon på selve løpsdagen.

Slik trener jeg denne uken fram mot løpet:

Mandag 8.september:

Intervaller 3 min x 4 med 10 min oppvarming og nedtrapping ( Sone 4/ 82-92 % av makspuls).

Styrketrening: etter intervallene trente jeg triset ( 3 øvelser etter hverandre uten pause) med stabiliserende øvelser for skulder/ rotatorcuff ved å trene utoverrotasjonsøvelser og drag ( de små muskulene i hovedsak på baksiden av skulderen) + holdning ( musklene mellom skulderbladene). Jeg trente også coremuskulatur med abroll og farmerswalk med en arm på slutten.

Tirsdag: Rolig langkjøring 1 time ( Sone 1-2 / 60% av maks)

Onsdag: Treningsfri

Torsdag: 10 minutters drag på middels tempo, 2 minutters pause x 3. + oppvarming og nedtrapping på 10 min hver.

Fredag: rolig langkjøring på 1 time

Styrke: Skal trene Olympiske løft fordi jeg synes det er deilig å ha litt utfordring og kjenne mestring

Lørdag: Samme intervall som mandag

Søndag: TRENINGSFRI 🙂