Er jeg født bortskjemt?

Forrige fredag hadde jeg invitert 3 av mine barndomsvenninner på middag. Skikkelig Sex In the city feeling på Sydøst. Alle mine barndomsvenninner har giftet seg og fått barn og lever fortsatt på bygda. Så deres liv er en ganske stor kontrast til mitt på mange måter. Men nettopp derfor synes jeg det var ekstra spennende å treffe de.

Jeg har vært så opptatt med å sprenge grenser og følge mine drømmer at jeg ikke har truffet mine barmdomsvenner siden ungdomstiden. Nå har jeg nådd mange av målene mine og jeg følte det var på tide og catche up.

Det var interresant å høre hvordan de hadde opplevd meg som barn og ungdom i forhold til hvordan jeg selv har opplevd det å være meg. Jeg synes det var herlig å treffe mine barndomsvenninner og det føltes som om det knapt var gått mange dagene siden sist.

Skravla gikk og praten var ærlig og rett fram. Mine barndomsvenner kunne fortelle meg at de hadde vært litt misunnelige på meg siden jeg hadde ting de ikke hadde + at de var visst etterdiltere. Dette hadde ikke jeg lagt merke til. Med dette mente de visst var fordi jeg hadde Levis bukser, Buffalo sko, vannseng, Supernintendo, jeg bestemte meg for og fikk lov til å male rommet mitt sort samtidig som jeg hadde visst veldig frie tøyler. Jeg var en bestemt liten jente som visste hva jeg ville og allerede gikk mine egne veier. Grunnet dette mente de jeg var født bortskjemt slik jeg forstod det. Men hva er egentlig bortskjemt ? Og kan man noe for det?

Mine foreldre ble mye hysjet på da de var yngre og de har nok gjort sitt beste med å oppdra meg på en måte så jeg har kunnet være fri til å være meg selv og gå egne veier.

Pappa har sagt at han alltid visste jeg ville bli en diva. Den nye Wenche foss mener jeg å huske han greide si lett beruset i Spania.. Lol..

Mamma sa » Det er nok ikke bare vår skyld at du har blitt bortskjemt, men mennesker du har møtt på din vei»

Og da lurer jeg hvorfor..? Hm.. Kan jeg noe for det? Og er det noe galt i det?

Det eneste jeg vet er at min mor har oppdratt meg til å være frekk og frampå og at skal man komme noen vei må man tørre å spørre og å ta sjanser. Dette har jeg etterlevd Og det gjør jeg forsåvodt fortsatt. Jeg ser ikke noe alternativ rett og slett.

Jeg respekterer et nei. Men spør man mange nok ganger så får man kanskje et ja til slutt?

Bortskjemt eller ikke? Jeg sparte godteripengene jeg fikk fra bestemor til å kjøpe Levis bukser og Buffalo sko og jeg har jobbet ræva av meg for å komme dit jeg er i dag. Vi har alle et enormt potensial om vi er villige til å jobbe for det! Mine foreldre har alltid hatt god arbeidsmoral og jobbet både hardt og mye. Så det sitter nok i mine gener. Kanskje ikke så rart jeg har blitt som jeg har blitt.. Bortskjemt i noens øyne, workaholic i andres. Selv er jeg veldig happy <3

Jeg fikk f.eks ingen hjelp fra mine foreldre til å kjøpe leilighet, men måtte jobbe hardt og slite for å spare opp egenkapital da jeg skulle kjøpe meg leilighet.

Ingenting kommer gratis i denne verden. Its all about The grind! Livet blir hva vi gjør det til.

Bortskjemt eller ikke? Jeg er stolt over egne prestasjoner og alt jeg har oppnådd og takknemlig for alt mine foreldre har gjort for meg.

Det var veldig hyggelig å treffe mine barndomsvenner igjen <3

Inviter dine barndomsvenner på middag også da vel?