LITT FAKTA OM TRIATHLON

Triatlon er en multisport som består av svømming, sykling og løping. Distansene for hver disiplin varierer, men de avvikles alltid i denne rekkefølgen. Konkurransen foregår på tid og med fellestart. Konkurransen foregår kontinuerlig fra starten av svømming til man er ferdig med løpingen, og tiden man bruker i skiftesonene mellom overgang fra svømming til sykling og sykling til løping teller med i totaltiden. Idretten drives med et eget internasjonalt forbund, ITU, og i Norge med Norges Triathlon Forbund som eget særforbund under Norges Idrettsforbund. Triatlon kom på det olympiske programmet i Sydney i 2000.

Historie:

Normalt regner man at sporten har sitt opphav på Hawaii i 1978, da en liten gruppe marinesoldater kranglet om hvem av de som var den best trente idrettsmannen. Commander John Collins foreslo at den beste måte å avgjøre det på var å kombinere svømmekonkurransen Waikiki Rough (3,8 km), deretter sykkelløpet Around Oahu (180 km) og til sist Honolulu maraton på 42,2 km.[1]

Fortsatt holdes Ironman-verdensmesterskapet hvert år på Hawaii, men nå er det svært vanskelig bare å bli blant de 1700 kvalifiserte til dette stevnet. Det er mange forskjellige distanser, 1500 m svømming, 40 km sykling og 10 km løp var første gang på OL-programmet i Sydney. Det avholdes også konkurranser over kortere distanser.

Utstyr:

Utstyret man trenger til triatlon er selvsagt utstyr for svømming, sykling og løping. Mosjonsutøvere vil ofte ikke investere i spesialutstyr, og det går godt an å bruke helt vanlig svømmetøy, en hverdagssykkel og en short, bomulls T-skjorte og joggesko.

For de som ønsker å det finnes det en rekke optimaliseringer og spesialutstyr likevel.

For svømmingen er det vanlig å bruke våtdrakt av neopren. Denne gir mindre varmetap til vann, og i kaldt vann vil det ofte være nødvendig å ha en slik våtdrakt. Våtdraktene finnes i hel modell og en overall modell (Også kalt Long John; altså en modell uten armer og skuldre). Våtdrakten vil i tillegg til isolering mot kaldt vann også gi en oppdriftsfordel. Noen som deltar på triatlon som et engangsstunt velger å bruke en rimeligere vannsportsvåtdrakt, ment for surfing, vannski o.l. aktiviteter, i stedet for å kjøpe en modell spesifikt for triatlon og svømming. Det som skiller disse er at en vannsportsmodell ikke er like tettsittende som en triatlonmodell. Dette gjør at vannsports våtdrakten har større motstand i vannet. Den er heller ikke nødvendigvis konstruert med tanke på bevegelsene i svømming. Spesielt på crawl trenger man godt og lett bevegelighet i skulderpartiet. Triatlonmodeller er derfor ofte laget med tynnere stoff i armhulen, knehasen og andre steder der man trenger god og uhindret bevegelse. Triatlonvåtdraktmodellene finnes i forskjellige kvaliteter og de dyrere draktene har ofte større bruk av variert stofftykkelse i drakten for nettopp å bedre bevegeligheten. Toppmodellene har ofte også en neopren av en mykere og lettere kvalitet, og de kan ha en overflatecoating som skal være med å redusere motstanden i vannet. De vil derfor gjerne også være lettere utsatt for rifter og slitasje enn rimeligere nybegynnermodeller. Nybegynnermodellene er ofte også laget for mindre øvede svømmere og kan derfor være laget for å gi mer hjelp til å få riktig flytestilling i vannet under crawlsvømming, samt å være lettere å svømme bryst med enn det toppmodellene ofte er.

Et moment i triatlonsvømming som er forskjellig fra svømming innendørs er at man ofte trenger å navigere seg frem. Istedet for et kort strekk i basseng med siktelinje i bunn på hver bane, skal man svømme lengre distanser ofte uten å kunne se bunn. Mange velger derfor en litt annen type svømmebrille som gir større og bredere synsfelt enn en vanlig svømmebrille. Mange ønsker også en brille som sitter bedre på ansiktet enn en bassengtypisk svømmebrille, fordi man ofte kommer i kontakt med andre svømmere underveis, og ikke vil ha en brille som løsner om en annen svømmers fot eller arm kommer i veien. Utvalg av modeller er stor, fra de som ligner dykkermaske til små konkurransebriller for bassengsvømming. Valg av brille vil ofte avhenge av ansiktsform og hvilke brille som sitter godt, samt hvor stort synsfelt man trenger for å føle seg komfortabel og kunne navigere som ønsket.

Svømmehettene er normalt helt standard svømmehetter av silikon eller latex. For kaldere vann finnes det svømmehetter i neopren med hakestropp som isolerer bedre. Neoprensokker og -hansker finnes også for bruk i kaldt vann, men disse er normalt ikke lov å bruke i konkurranser.

Syklene som brukes i triatlon er ofte laget noe annerledes. Dersom det ikke er lov å drafte på andre syklister på sykkeldelen, er ofte syklene laget med tanke på å redusere luftmotstanden. Hensyn til lav vekt er da ikke så fremtredende som for racersykler, spesielt ikke om sykkelløypen ikke er veldig kupert. En triathlonsykkel er stort sett lik en temposykkel for konkurransesykling og de fleste fabrikanter bruker samme modeller til både triatlon- og temposyklingsmarkeder. Triatlon har vært en pådriver i utviklingen av aerodynamisk sykkel og utstyr, og temposyklingen innunder ordinær sykkelsport har arvet mye av utviklingen fra triatlonsykler. Men det er noen mindre forskjeller i regelverk som gjør at noen få sykkelmodeller kan være tillatt brukt i triatlon men ikke i temposyklingsetapper og ritt. Hovedforskjellene i dette regelverket er at tuppen av setet på en temposykkel skal være minimum 5cm bak loddlinjen gjennom senter av krankakslingen, mens en triatlonsykkel skal ha setetuppen bak selve loddlinjen. Det tillates med andre ord en sitteposisjon lenger frem på sykkelen i triatlon enn på temposykling. Bakgrunnen for ønske om å sitte langt foran er at man ved å flytte hoften fremover kan man senke overkroppen mer ned og sykle med mindre tverrsnittsareal mot fartsvinden uten at man får større ledddutslag i hofteleddsbøyermusklene. Et for stort utslag i hofteleddsbøyermusklene vil gi mindre kraft i tråkket, slik at gevinsten i redusert luftmotstand går tapt i mindre effektfullt tråkk. En annen forskjell på tempo og triatlonsykkel er at internasjonale sykkelforbundet UCI som bestemmer reglene for temposykling ikke tillater at lengde:bredde forhold på rørene som utgjør ramme, setepinne og styre ikke skal overgå 3:1, mens det Internasjonale Triathlonforbundet ITU ikke har denne begrensningen. Man kan derfor se triatlonspesifikke sykler med mer fri utforming av rammerørene. ITU krever heller ikke at rammegeometrien utgjøres av det tradisjonelle «dobbelt triangel»-oppsettet som normale sykler har, og en del triatlonspesifikke sykler kan derfor ha mer fri utforming av rammen, for eksempel uten seterør slik at hele rammen blir et trapes, eller som fabriantens TREK sin nå utgåtte Y-foil ramme. På triatlonkonkurranser der det er lov å sykle i felt og drafte på hverandre, brukes normalt vanlige racersykler med noen mindre tempobøyler på styret i tillegg.

Konkurransedrakten som brukes på sykling og løping i triatlon, og ofte også under våtdrakten eller som svømmedrakt på svømmingen, lages som en kombinasjon av svømme-, sykkel- og løpetøy. Stoffet er som oftest av en hurtigtørkende kvalitet med lite motstand i vannet under svømming. Bare skuldre er vanlig. Korte ben er vanlig på herremodellene, og høy skjæring som på badedrakter for damer er vanlig. Putene som er vanlig i sykkelshorts finnes ofte ikke eller er av en minimal utforming i forhold til sykkeldrakter. Noen triatlon drakter har en eller to små lommer for medbringing av sportsernæring underveis, evt ingen lommer i det hele tatt.

Sykkelhjelm er påbudt og envher godkjent hjelm kan brukes. Konkurranseutøvere vil, spesielt på konkurranser der drafting på syklingen ikke er lov, velge en aerodynamisk utformet hjelm. Disse er normalt tettere og varmere enn en vanlig sykkelhjelm, så under varme forhold kan man likevel se noen velge en vanlig sykkelhjelm.

Sykkelsko spesiallaget for triatlon er veldig like vanlige sykkelsko, med stiv såle og kleat under sålen til å klikke skoen fast i pedalene. Triatlonskoene er ofte laget med bedre drenering av vann ut enn en vanlig sykkelsko. En hurtigere lukkemekanisme og en hempe på hælkappen for hjelpe rask påsetting og stramming av skoen er vanlig. Ofte ser man også at utøverne klikker skoene i pedalene og løper barfot ut av skiftesonen med sykkelen og tar på seg skoene på syklingens første meter. Man binder da ofte opp pedaler og sko slik at de står vannrett med skoene i posisjon kl 3 og 9 ved å bruke en tynn ulltråd eller strikk fra hempen i hælkappen på skoen til pedalarm og ramme for å lettere få på seg skoen i fart på sykkel. Strikk eller ulltråd vil ryke når man begynner å sykle.

På løpingen brukes vanlige løpesko av den type hver enkel utøver foretrekker. Det finnes spesielle triatlonmodeller som skal drenere fuktighet bedre, samt redusere plager med gnagsår ved løping uten sokker. For å spare tid er det vanlig at triatleter sykler og løper uten sokker, siden det er vanskelig og tidkrevende å ta på seg sokker på en fuktig fot etter svømming eller sykling. Mange bruker også hurtiglisser eller strikklisser som ikke trenger å knytes for å spare tid i skiftesone 2.

Konkurransedistanser: 

Supersprint: 400 m svømming, 10 km sykling, 2,5 km løp
Sprint: 750 m svømming, 20 km sykling, 5 km løp
Normaldistanse: 1.500 m svømming, 40 km sykling, 10 km løp[2]
Halv Ironman: 1.930 m svømming, 90 km sykling, 21,1 km (halvmaraton) løp[3]
Ironman: 3.860 m svømming, 180 km sykling, 42,195 km løp (maraton)
Langdistanse: 3.000 m svømming, 80 km sykling, 20 km løp
Langdistanse: 4.000 m svømming, 120 km sykling, 30 km løp

Kilde: Wikipedia